Jeg har lest mye i det siste, og her kommer noen av mine favoritter den siste tiden.
Cross, Donna: Pave Johanna
Donna W. Cross tegner i denne romanen et fascinerende bilde av den eneste kvinnen som har sittet på pavestolen, forkledd som mann. Johanna av Ingelheim var gift med pave Leo, som ble forgiftet av sin erkefiende i 853. I følge en legende fra middelalderen etterfulgte hun ham som pave etter dette. Historien har fascinert og forarget i over 1000 år. Romanen ble filmatisert i 2009.
Vi følger hovedpersonen som er Johanna, som også har en bror som heter Johan. Hun har også en eldre bror som skal bli prest, men han dør i en fryktelig ulykke. Da blir broren Johan utvalgt til å følge i brorens fotspor, men han er slettes ikke flink med hverken bokstaver eller tall ei heller har en lyst til å lære. Det har derimot søsteren Johanna. Utrolig nok blir hun lært opp i flere av kirkens språk og teorier,og ender også opp på en slags presteskole- der hun lurer seg inn ved å forkle seg som en gutt. Hun blir opplært i medisin,og gjør stor nytte for seg,og blir etterspurt. Slik kommer hun etterhvert inn i den innerste sirkelen i den katolske kirke.
EN UTROLIG spennende bok,og utrolig bra skrevet-og når det i tillegg er sant er det ekstra spennende. Dog vil ikke den katolske kirke innrømme dette, men historiske skriv bekrefter at dette faktisk har skjedd. Mye god historisk bakgrunn, gode hovedpersoner og et levende galleri av mennesker. Hovedpersonen er vitebegjærlig, egensindig og skjønner ikke hvorfor ikke kvinner kan lære seg å skrive, lese og regne. Hennes mor ble tatt som slave og senere gift med hennes far, som er prest . Derfor vokser hun opp i et svært religiøst hjem, hvor mannen er hersker,og kvinner er mannen underlagt. Derfor er det viktig for faren at sønnene går i hans fotspor- hva han skal med Johanna skjønner han ikke. Hun er verdiløs i hans øyne. Hennes mor har sin tro, som er gudetroen, og lærer også Johanna om denne troen. Dermed får en også et innblikk i hvordan de to religionene forstås, og at den ene troen kræsjer med den andre. Hun møter flere menn opp igjennom som både lærer henne om kirkens tro og lære,og kjærlighetens kraft.
Samartin, Dona Maria:
I denne romanen vender Cecilia Samartin tilbake til Cuba. Her møter vi Doña Maria, en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i et herskapshus som tilhørte familien hennes før revolusjonen. Hun ser fram til at nevøen Ernesto skal vende tilbake fra utlandet, men vet ikke at han lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Kona Silvia, som gang på gang nektes å besøke ham, inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en gladiol i hånden. Sammen starter de frihetsbevegelsen Las Damas de Blanco (Kvinner i hvitt). Doña Maria byr ifølge forlaget på magisk språk og unike menneskeskildringer, og plottet viser seg å være helt annerledes enn det man først trodde. Samartin har også skrevet Señor Peregrino (2006), Drømmehjerte (2008), Salvadoreña (2009), Mofongo (2010) og La Peregrina (2011).
Dette er en god bok, med historisk bakteppe, fine skildringer, nydelige personer og et rikt persongalleri. Men hvis du tror du får en vanlig Samartin bok tar du feil. Denne er sår, vond og har ikke den sjarmerende stilen og håp som de forrige bøkene hennes har hatt. Denne var rett og slett vond å lese, fordi den var så nær både i historie og i nåtid. Men anbefales virkelig. Men vær forberedt at hjertet kanskje får vondt.
Hovedpersonen er Maria som er en eldre kvinner som bor i en fallferdig leiegård, som før tilhørte hennes foreldre. Hun har hatt et rikt liv, som vi får et innblikk i som boken skrider frem. Vi får også se hvordan hun oppfatter revolusjonen i forhold til hennes barnebarn Sofie.
Pettersen,Paal:Syndefall
I denne psykologiske thrilleren blir ofrene plukket ut etter fedrenes synder, mens bibelsitater på åstedene peker mot dommedag. Hva har Jeremias avdøde far og en pedofilidømt psykologiprofessor med denne saken å gjøre? Ifølge forlaget tangerer denne debutanten Jo Nesbø – når sistnevnte er på sitt beste.
Jeg er enig i når det sies at dette kan bli den neste Nesbø- det er drivende god skriving. Hovedpersonen i boken er politimannen Jeremias, som også har med seg makkeren den indiske kollegaen Dharrie.
Jeremias er sønn av en kjent og kjær politimann,og sliter ekstra med å fylle sine egne sko, men han prøver som best han kan. Han sliter også med å få endene til å møtes, med både krevende jobb, og familieplikene han har hjemme til sin kone og barn. Makkeren Dharrie er en fargeglad, livlig person som med sin familie utgjør en fin humor og sjarm i en ellers skremmende bok. Jeremias innser etterhvert at han trenger hjelp, og få tak i hjelp utenfor politiet- men er det virkelig hjelp han får?
Morderene som blir kalt mannen med ljåen pga måten han dreper på, er vellaget, velkonstruert og en får små hint utover i historien som en kan prøve å pusle sammen selv. Dette er forrykende god krim, pass på at du ikke er redd for mørket før du leser den:)
Rothfuss, Patrick: Vindens navn
Dette er historien om Kvothe, en av verdens mest legendariske menn som har gått under jorden etter å ha utført både fantastiske og grusomme handlinger. Alle tror han er død, inntil en kronikør sporer opp og overtaler ham til å fortelle livshistorien sin. Vi følger ham gjennom barndom og oppvekstår, og frem til hans forsøk på å komme inn på en farlig magiskole. Dette er den første romanen i Kongedreperkrøniken
Jeg skal først innrømme at jeg bare har lest 250 sider av boken, og jeg er helfrelst. Den er rett og slett utrolig godt skrevet. Det er en fantasiroman som jeg liker, den er lagt til en menneskeverden som har litt ekstra:) Det begynner med en forblåst høstdag og en liten veikro i en dyp mørk skog:) Etter fire sider er du revet med av historien, og du hungrer etter mer. Kvothe som er hovedpersonen er spennende, mørk, faretruende og har med sin livshistorie og sitt livsløp et utømmelig historielager fra sitt eget liv. Jeg gruer meg allerede til boken tar slutt.
George R.R Martin fra Games of Thrones skriver: Han er skremmende god denne Rothfuss!
Jeg er så enig så enig:)
Fiorato, Marina: Sienas datter
Året er 1723, og det er klart for årets høydepunkt i Siena: Palio-rittet. Hele byen er til stede, men for to av kvinnene som ser på, er det mer enn et trofé som står på spill. Pia de Tolmei ser rittet som siste sjanse til å unnslippe et voldelig ekteskap ; for Violante de Medici kan løpet bety slutten for hennes tid som regent i Siena. En ukjent rytter rir inn på plassen. Hans innvirkning på løpet snur ikke bare Pias og Violantes liv på hodet, men også hele det mektige Medici-dynastiet.
Jeg liker denne forfatteren,og hun svikter ikke denne gangen heller. Hovedpersonen som i begynnelsen av boken virker som en bortskjemt kjæledegge, som er giftet bort mot sin egen vilje. Utover i boken modner hun,og finner sin egen styrke. Hun ønsker sin ektemann død, og sitt eget liv tilbake. Den ukjente som kommer inn på arenaen lager rot, kaos og trøbbel i hennes liv, men fører også til lidene lidenskap og heftig kjærlighet. Boken har et vakkert historisk bakteppe, og en rikt persongalleri. Har du vært i Siena kommer du definitivt til å kjenne deg igjen i denne boken, både i historie og miljø. Boken følger hovedpersonen, men i bakgrunnen er det masse historie med maktkamp og styresett i byen. Boken er delt inn i 17 kaptitler som har fått navn etter Sienas 17 contradaer.
Jeg liker at ved siden av en god historie får du også et rikt historisk bakteppe. Vevd vakkert sammen og som tilslutt blir et svært leseverdig produkt.
Håper dere fkk noen tips og råd:9 Kos dere videre i høstmørket.